Anleggskrisen stenger ikke bare barna ute – den stopper også ungdom og unge voksne

Denne uken løfter Norges idrettsforbund fram den alvorlige situasjonen for barn i saken «Anleggskrisen stenger barna ute fra idretten». Det er et viktig og riktig budskap. Samtidig mener vi det er nødvendig å si tydelig ifra om at anleggskrisen rammer langt flere enn barn. I studentidretten merker vi dette hver dag.

I 2025 sto over 7 000 studenter på venteliste for å få plass i organiserte treningstilbud. Det er ikke mangel på frivillige, aktivitet eller engasjement som er problemet. Det er mangel på haller, saler, flater og tilgjengelige treningstider. For oss handler dette om politiske prioriteringer.

En kritisk fase i livet

Overgangen fra videregående skole til studier er en av de viktigste overgangene i livet. Du er ofte ny i byen, alene på lesesalen og har kun en liten studenthybel å boltre deg på. For mange er dette første gang man står helt på egne ben, med ansvar for egen tid, egne interesser og egen hverdag.

Studentidretten spiller her en viktig rolle, også utover det rent idrettslige.

For mange studenter er studentidretten:

• det eneste organiserte idrettstilbudet de har tilgang til
• et lavterskeltilbud uten krav til prestasjon eller konkurranse
• en viktig sosial møteplass i en ny og ofte krevende livssituasjon

Når vi ikke har kapasitet til å ta imot studentene som ønsker å delta, mister vi et helt sentralt ledd i idrettens verdikjede. En kartlegging vi gjorde våren 2025 viser at 6 av 10 som begynner i studentidretten, starter opp igjen med en idrett de har drevet med tidligere. Studentidretten har dermed et stort potensial som bindeledd mellom ungdomsidretten og voksenidretten – dersom det legges bedre til rette for å utnytte dette mulighetsrommet.

Unge voksne taper i kampen om anleggene

Barn og ungdom prioriteres i kommunale anlegg. Det er både riktig og nødvendig. Samtidig er konsekvensen at studenter og unge voksne i praksis ofte faller helt utenfor, særlig i byer med høyt press på anlegg og arealer. For mange stopper det organiserte idrettstilbudet i det øyeblikket de flytter hjemmefra.

Skal vi mene alvor med ambisjonen om livslang idrettsglede, kan ikke anleggspolitikken i praksis stoppe ved 19 år. På Idrettstinget 2025 ble resolusjonen «Idrettsanlegg: De nye møteplassene!» vedtatt. Idretten kan ikke løse denne utfordringen alene, her må også staten og det offentlige spille på lag.

Utdanningssektoren må også ta ansvar

For studentidretten handler anleggskrisen ikke bare om kommunale haller og spilleflater. Den handler også om hvordan universiteter og høyskoler planlegger og utvikler sine campuser. I dag bygges og utvides mange utdanningsinstitusjoner uten at idretts- og aktivitetsarealer er tilstrekkelig ivaretatt. Det står i sterk kontrast til ambisjonene om studentvelferd, trivsel og god gjennomføring i høyere utdanning.

Fysiske møteplasser for aktivitet må sees som en naturlig del av campus, på lik linje med undervisningsrom, bibliotek og læringsarealer.

På vårt forbundsting i 2024 vedtok studentidretten resolusjonen «Alle studenter har rett til å delta i studentidretten». Våre forventninger til tiltak er:

• Staten og lokale myndigheter skal sørge for at det utarbeides et rammeverk for arealplanlegging ved bygging og utbygging av campus, med faste arealkrav for idretts- og aktivitetsarealer.
• Staten og utdanningsinstitusjonene skal bygge og avsette friareal forbeholdt frivillige studentidrettslag, som gjenspeiler lokale behov.
• Utdanningsinstitusjoner og samskipnader skal sikre at studentidretten er representert i alle arbeidsgrupper og fora som påvirker idretts- og aktivitetsarealer på campus.
• Utdanningsinstitusjoner og samskipnader skal kartlegge potensielle lokaler, også utover tradisjonelle idrettsanlegg, som kan benyttes til studentidrettslige formål.

Vi forventer at politikerne løfter blikket

Vi støtter fullt ut en kraftig satsing på idrettsanlegg for barn og unge. Samtidig forventer vi at nasjonale og lokale myndigheter også tar innover seg at anleggskrisen rammer ungdom og unge voksne.

Skal vi lykkes med å redusere frafallet fra den organiserte idretten, styrke folkehelsen og bygge inkluderende fellesskap også i studietiden, må anleggspolitikken omfatte hele livsløpet.

Vår klare forventning er at både stat, kommuner og utdanningsinstitusjoner tar et tydeligere ansvar for å sikre tilstrekkelig kapasitet for studentidretten.

Uten tilgang på anlegg hjelper det lite hvor mange unge som ønsker å være i aktivitet.