Studentidrett er studentvelferd, men da trenger vi et sted å være

Torsdag 29.januar var vår president, Amalie Husby, på besøk til Kunnskapsdepartementet sammen med idrettspresident  Zaineb Al-Samarai, for å prate med forsknings- og utdanningsminister Sigrun Aasland.

Budskapet var klart; festet arealkrav dedikert til idrettsanlegg må inn i rammeverket for arealplanlegging av campus.

For ett år siden sto 6 000 studenter på venteliste for å bli med i studentidretten. Politikerne lovet handling. Kommunene sa de forsto alvoret. Utdanningsinstitusjonene lovet å bidra. Likevel har ingenting skjedd. Nå er tallet 7 225. Situasjonen har blitt verre, ikke bedre.

Et fellesskap som ikke har plass til alle

Hver uke tar studenter kontakt fordi de ønsker å være med i et studentidrettslag, finne et fellesskap eller rett og slett få bevege seg. De møter fulle haller, sprengte grupper og beskjed om at det ikke er plass. Bak tallet 7 225 finnes virkelige mennesker: førstegangsstudenter som prøver å finne venner i en ny by, internasjonale studenter som ønsker å bli kjent med norske medstudenter, og studenter som vet at en treningsøkt sammen med andre kan bety alt for sin mentale helse. For mange er den selve inngangen til et sosialt liv i en ny by. Likevel må tusenvis av studenter stå på utsiden og se inn. De vil delta, men døren er lukket.

Studentidrett er studentvelferd

Når vi snakker om studentvelferd, handler det ofte om bolig og økonomi. Men studentidretten er studentvelferd i praksis. Den forebygger psykiske plager, reduserer ensomhet og gir mestring og tilhørighet. En plass i hallen kan bety mer enn en treningsøkt, den kan bety en grunn til å stå opp og bli værende i studiene. For studentidretten handler om mer enn fysisk aktivitet. Den handler om helse, fellesskap og livskvalitet. For mange er studentidretten den tryggeste og mest inkluderende arenaen i studietiden. Her møtes mennesker som ellers aldri ville møtt hverandre. Her bygges vennskap, mestring og rutiner. Det er et sted å høre til.

Rapporter hjelper ingen som står i kø

Samtidig fortsetter politikerne å snakke om planer og utredninger. Det hjelper lite for dem som står i kø akkurat nå. Studentidretten trenger ikke flere rapporter – den trenger flere idrettshaller, flere treningsflater, økt støtte og forutsigbare rammer. Kommunene må begynne å se studentidretten som en investering i egen by, ikke som en ekstra kostnad på budsjettet. Når nye anlegg planlegges, må det settes av plass til studenter. Utdanningsinstitusjoner og samskipnader må forstå at idrettsanlegg er like viktig for læringsmiljøet som lesesaler og kantiner. Staten må bidra med midler og retningslinjer som faktisk sikrer kapasitet, ikke bare gode intensjoner.

7 225 historier – ikke et tall i et regneark

Når studentidretten nedprioriteres, ser vi konsekvensene. Flere blir sittende alene. Færre finner et sosialt miljø. Vi mister viktige fellesskap som forebygger det alle skryter av å prioritere midler til å behandle. Dette handler ikke bare om idrett, dette handler om et samfunnsansvar. For 7 225 studenter på venteliste er ikke et tall i et regneark. Det er 7 225 historier om unge mennesker som vil bidra, delta og være en del av noe. Det er på tide å ta ansvar. Staten må legge til rette. Kommunene må handle. Utdanningsinstitusjonene og samskipnadene må prioritere.

Sammen med Norges idrettsforbund la vi derfor igjen følgende punkter på bordet til forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland i dag:

• Det må utarbeides et rammeverk for arealplanlegging for bygging og utbygging av campus, med festet arealkrav dedikert til idrettsanlegg.
• Anlegg på campus skal reflektere studentenes ønske om å drive organisert aktivitet både i mengde og i art.

• Studentidrettslagene skal inkluderes og involveres i arbeid som påvirker idrett- og aktivitetsareal på campus.

Situasjonen er alvorlig, men løsningen er enkel: handling. Hvert år vi venter, vokser køen – og studentene taper. Nå er det på tide å åpne døren.