Studentvelferd i ubalanse – Hvem tar ansvaret?
Atle Rolstadaas, generalsekretær Norges studentidrettsforbund (NSI)
Mia Olden Larsen, styremedlem NTNUI
Espen Munkvik, spesialrådgiver Samskipnaden Gjøvik, Ålesund og Trondheim (Sit)
I en tid der vi alle vet hvor viktig fysisk aktivitet er for både psykisk og fysisk helse, er det paradoksalt at studentidretten – en stor nøkkel til fellesskap, trivsel og mestringsfølelse i en periode av livet som preges av lite stabilitet – stadig må kjempe mot mangelfulle idrettsanlegg og dårlige rammevilkår. Dette går på bekostning av studentenes muligheter til å delta, trives og utvikle seg – et problem for oss alle, i dag, og for fremtiden. Hvorfor tar ikke samfunnet ansvar?
Alarmerende utvikling
I flere undersøkelser ( SHoT, HUNT ) gjort de siste årene har det blitt rapportert om økende psykiske helseproblemer blant landets studenter og unge voksne – Utviklingen er alarmerende. Idretten er en av de beste forebyggende tiltak mot utenforskap, men uten tilgang til anlegg så forblir kapasiteten til studentidrettslagene begrenset. Resultatet er at mange studenter står på sidelinjen, mot egen vilje. Høsten 2024 ble 6000 studenter satt på venteliste på grunn av manglende tilgang på idrettsanlegg til studenter i Norge. (Kartlegging utført av Norges Studentidrettsforbund høsten 2024). Dette er ikke nytt, men dessverre en videreføring av en kjent trend.
Tall fra NIF (samordnet rapportering) viser at en stor andel 20-åringer faller fra idretten. I dag er over 50 000 studenter med i et lokalt studentidrettslag, og Norges studentidrettsforbund er det særforbundet i Norge med flest aktive medlemmer i aldersgruppen 20-25 år. Studentidretten er essensiell fordi den skaper en arena for integrering, mestring og sosial tilhørighet. Det er mye mer enn bare konkurranser og treninger. Den hjelper studenter med å bygge vennskap og bidrar til å motvirke de alvorlige helseutfordringene som ensomhet og stress fører med seg. Det er det lokale studentidrettslaget som på dugnad tilrettelegger for trening, aktiviteter og de sosiale møteplassene – som nå er viktigere enn på lenge. Likevel må vi stadig kjempe i motbakke for tilgang til anlegg og ressurser for å kunne tilby et bredt og inkluderende studentaktivitetstilbud.
Uholdbare forhold
At barn og ungdom prioriteres i kommunale anlegg er vi helt enig i, og det er ikke noe vi ønsker å utfordre. Det betyr at våre medlemmer har behov for andre type anlegg, og som studenter ved norske universitet og høgskoler mener vi utdanningssektoren må ta sin del av ansvaret for økt anleggsdekning. Dette handler om studentvelferd, læringsmiljø og tilrettelegging av fritidstilbud. I dag må studentidrettslagene betale høye leiepriser hos private aktører for å møte etterspørselen på deltakelse. Dette påvirker selvfølgelig kostnadene for å kunne ta del i det sosiale fellesskapet, og er en lite bærekraftig løsning for fremtiden.
Situasjonen har ikke endret seg, og nå krever vi at offentlige myndigheter, utdanningsinstitusjoner og samskipnader prioriterer utvikling av idrettsanlegg og bedre vilkår for studentidretten fremover. Vi trenger løsninger som sikrer tilgang til anlegg og friareal og nødvendige økonomiske rammevilkår som speiler deres samfunnsverdi!
Tid for handling
Investering i idrettsanlegg er ikke en ensidig utgift, men en investering i samfunnet og samfunnsutviklingen. Studentidretten er en investering i dagens unge, men også i deres fremtidige bidrag til samfunnet. Dagens studentidrettsutøvere er morgendagens bidragsytere i både idretten og samfunnet for øvrig. Studentidretten er springbrettet som hjelper studenter over i en hverdag med bedre helse, tilhørighet og større sosialt nettverk. Den er også springbrettet over i livslang idrett etter studiene. Dagens studenter er morgendagens kolleger, arbeidsgivere og skapere av arbeidsplasser, og skal gjøres i stand til å delta i, og bidra til å utvikle fremtidens arbeidsliv (Stortingsmelding 16).
La oss sammen bygge et samfunn der ingen står utenfor, og hvor studentene får muligheten til å være aktive både i og utenfor studiene. Det vil bære frukter for alle.
Vi trenger handling nå. Hvem tar ansvar?